Eef van Dongen har hatt ei fantastisk uke i Tsjekkiske Doksy, og forteller gjerne om sine opplevelser fra sitt første VM. Det er nok ikke alle som helt skjønner hvilke prestasjoner hun har stått for der nede. Men det er rimelig sikkert at hun er den første som noen gang har tatt steget fra nybegynnerkurs i orientering, til 3 VM-finaler på bare 3 år. Og med en 16.plass som beste resultat.
VM startet med sprint, der hun sjokkerte med 3.plass i sitt heat i kvalifiseringen. Da ble hun omtalt både på svensk og norsk TV for sin kometkarriere.
-Jeg trodde virkelig ikke det kunne gå så bra, sa Eef etter sprinten. – Det er en kjempeframgang fra finalen i TA-sprinten 8.april der Livelox viser hvordan jeg tapte flere minutter på store feil. Det er tydelig at all sprintopplæringen som Simon (trener og samboer) har arrangert for meg gjennom hele våren har gjort sitt til at jeg har forbedret evnen til å holde fokus på både kart og terreng. Men det at jeg har gjort store feil både på trening og under EM har gjort meg usikker på om jeg kunne kvalifisere meg til finalen i VM. Jeg torde ikke å holde tilbake på farten i kvalifiseringen og risikere å ryke ut med sekunders margin. Likevel greide jeg å løse de o-tekniske vanskelighetene veldig bra. Men at jeg greide en 3.plass kom som et sjokk på meg.
(Bilder fra arrangørens hjemmeside, WOC2021.cz)
(Den nederlandske landslagsdrakta hadde logoen til Levanger kommune og Frol IL)
-Siden målet mitt var å kvalifisere meg, prøvde jeg å være rolig til finalen. Det store målet var jo egentlig nådd. Men det ble vanskelig å beholde roen da startlisten ble offentliggjort, og jeg så at mangedobbelt verdensmester i sprint, Maja Alm, skulle starte 90 sekunder bak meg. Jeg fra nybegynnerkurs mot henne! Jeg greide etter hvert å koble fra slike tanker og ignorere at jeg aldri hadde løpt med GPS på ryggen før. Og jeg visste at mange fulgte med både hjemme og på arena. Jeg greide å fokusere på kartet, terrenget og veivalgene. Jeg husket også hva Lars S Skjeset lærte meg om å starte rolig for å komme inn på kart og terreng, etter det dårlig løpet i TA-sprinten. Det tillot meg å forberede strekket der vi skulle løpe inn i festningen, og jeg kunne forberede meg på mer av det som ventet i løypa.
-Jeg løp veldig bra utover i løpet. På den 18.posten ser jeg at jeg var oppe på 13.plass. Men en feil på den 19.posten gjorde at jeg ble nummer 16 til slutt. Milevidt over det jeg hadde trodd var mulig. Jeg hadde aldri klart dette uten Simons hjelp. Han lagde før VM mange utfordrende løyper for meg i Nederland, hetset meg på jaktstarter der vi løp sammen for å trene nervene, og framfor alt har han gitt meg mye orienteringsglede på 3 år.
Løpskapasiteten til Eef er det ingen ting å si på. Det har testene hos Olympiatoppen på Steinkjer vist gjennom vinteren. Med sin 16.plass i VM var det bare en av de norske damene som slo henne.
TV-intervju med Eef her.
(Trener Simon, litt sliten etter mange treningsøkter med Eef i ukene før VM)
Etter suksessen på sprinten, ble det å omstille seg til skogsdistansene. I og med at Eef hadde støtte fra det Internasjonale O-Forbundet under VM, var hun forpliktet til å stille på alle distanser. Skogsorientering blir noe annet enn sprint, men Eef og Simon hadde på forhånd terpet mye på sandsteinsterrenget i Tsjekkia. Mellomdistansen visste de ville bli veldig teknisk vanskelig med Eefs begrensede erfaring. Egentlig var det vel ikke ventet at mange av deltagerne ville kunne gjennomføre den uten tidstap.
-Jeg følte ikke noe press før kvalifiseringa på mellomdistansen. Med min erfaring ble dette tøffe utfordringer. Men jeg fant alle postene de hadde plassert i det grønne, så jeg gjorde ikke bort meg. Jeg tapte bare halvannet minutt til verdensmester Tove Alexandersson på de siste 17 minuttene av løpet, så avslutningen ble bra.
-Finalen var skikkelig vanskelig. For meg føltes førsteposten som en bingopost. Jeg måtte nullstille etter den. Rundt post 10 til 13 kom jeg i skogen sammen med stjernene i herreklassen, med mye kamerafolk og droner. Jeg prøvde å ikke være i veien for dem, og tapte kartkontakten fullstendig. Derfor var det artig at mange heiet på meg ved arenapassering. Det ga meg nye krefter for “andre forsøket”. Jeg kom da i mål. Brukte mye tid i skogen, og lærte enda mer om det spesielle terrenget.
(Trange passasjer mellom steinformasjonene)
Tracking av mellomdistansen her. Eef ble til slutt nummer 50 i finalen. Her er finalekartet.
Den avsluttende langdistansen var forventet å gi en annen type orientering, med håp om mye stiløping rundt de vanskelige sandsteinspartiene, og lengre strekk der løpsstyrken ville komme til sin rett. Det ville være positivt for Eef.
-Før VM hadde jeg bare løpt en langdistanse i mitt liv. Det var KM i Frol i fjor. Jeg håpet løypa var lagt slik at jeg kunne bruke løpsfarten min, så vi la opp taktikken etter det. Det ble et superartig løp. Jeg snakket med Simon på telefon før løpet, og vi ble enige om at jeg ikke skulle være passiv i dag. Fikk vi lange strekk der jeg kunne løpe mye rundt på sti, skulle jeg bruke farten min og løpe som om jeg skulle få beste strekktid. Jeg visste at rett på kunne være raskere for de beste orientererne. Men jeg kunne ta mange på farten om jeg konsentrerte meg om å løpe godt, så kunne jeg lese kart når bakkene ble for bratte til å løpe. Jeg har uansett ikke så god karthusk enda, så jeg kan ikke pugge lange strekk. Taktikken viste seg å være veldig bra. Jeg tapte mye mindre til teten enn på mellomdistansen. Fra post 6 til 16 tapte jeg bare 5 minutter til Tove Alexandersson. Det er jeg veldig fornøyd med. Jeg glemte å drikke på arenapasseringen. Er ikke særlig rutinert enda. Det gjorde sitt til at hodet ble litt tungt på siste runde. Jeg er veldig fornøyd med at jeg greide å gjennomføre løpet på denne måten. Noe som ga meg en 35.plass av de 60 damene. Hadde ikke trodd det kunne være mulig på forhånd, avslutter Eef.
Trackingen ligger her.
Langdistansekartet her.
Intervju med Eef for iof woc clinic her.
Oppladningen før langdistansen ble ikke optimal for Eef. Hennes ryggsekk med pass og førerkort forsvant fra arena mens hun overvar herrestafetten. Kvelden før langen ble derfor tilbrakt på politistasjonen der de prøvde å hjelpe så godt som mulig. Heldigvis ble den gjenfunnet på parkeringen morgenen etter slik at de slapp turen innom den Nederlandske ambassaden… Så var det bare å pakke, og sette seg i bilen som nå skulle kjøre til Sverige.
