De seneste ukene har jeg vært på Levanger og jobbet med å synfare det som til våren blir to nye orienteringskart. Først i området vest for Langåsdammen, avgrenset i vest av veien mot Torsbustaden, og med Matberg som nordre ende og Stråmyra som sørlige. Dette er et område enkelte i klubben har ivret for at vi burde få kartlagt i åresvis, og nå blir det omsider en realitet. Det andre prosjektet er ei nysynfaring av selveste Børsåsen.
Om terrenget ved Langåsdammen (forslag til kartnavn mottas med takk!) kan sies at det er et område som inneholder variasjoner av de typiske terreng- og naturtypene i Trøndelag. Geologisk sett er berggrunnen en del av Størendekket, et skyvedekke bestående av havbunnsskorpe som ble foldet sammen og presset opp ved danninga av den kaledonske fjellkjeden for 400-500 millioner år siden. Disse en gang enorme fjellene finner du ikke rester av lenger i Trøndelag, og berggrunnen er uansett for det meste dekket av lag med morene av varierende tykkelse. Dette er masser som ble fraktet vestover med isen, og avsatt ettersom klimaet ble varmere. Kun i de større åsene kommer berggrunnen til syne. I tidligere forsenkninger finner vi at berg og morene er dekket av torv, lag med organisk materiale som på grunn av vanntilførsel og temperatur ikke rekker å brytes ned, og dermed hoper seg opp. Terrenget har imidlertid, og da særlig i løpet av de siste 100 år, gjennomgått store menneskelige inngrep som har endret både topografien og økologien i svært stor grad. Oppdemminga av Langsådammen for bygging av Langåsfoss kraftverk (klart i 1916) er i så måte et vannskille. Andre store inngrep er ekstensiv grøfting/drenering av myr for enten planting av monokultur av gran eller til jordbruksland. Bygging av nye veier og moderne infrastruktur, samt flatehogst med hogstmaskiner har også satt tydelige spor. Og det kanskje mest visuelt iøynefallende, Halsan steinbrudd, hvor masser med granatførende amfibolitt sprenges ut.
Fra en orienteringsløpers ståsted gir dette et terreng med nokså varierende kurvebilde avhengig av hvor i landskapet du befinner deg. På toppen av åsene og i det lavereliggende terrenget finner en nokså slake og avrundede former, mens de mest interessante kurveformasjonene er å finne i skråningene eller overgangssoner mellom områder hvor berggrunnen ligger «i dagen» og der den er dekket av morene. Her får du også skrent og stup-komplekser som kan by på utfordringer for selv de mest garvede blant oss. De høyereliggende partiene er kanskje de fineste partiene å løpe i, med mye flott furuskog som får stå relativt urørt. Ellers drives det aktiv skogsbruk, og framtoning, sikt og løpbarhet finnes i alle varianter ettersom alder på skogen, hogst- og tynningsmetoder varierer fra sted til sted. Ulike vekstvilkår lokalt gjør samtidig at igjengroinga ikke skjer uniformt, men danner en interessant mosaikk av tettere og åpnere skog. I områder finnes det en del vindfall, men ikke mer enn at partiene er fullt mulige å bruke. Med det nye kartet vil det også være mulig å lese seg fram til hvor en bør løpe for å finne de beste passasjene, og slik sett skille o-tekniske finlesere fra brøyterne.
For nybegynnere og C-løpere er det et ganske betydelig nettverk av stier og andre ledelinjer slik som grøfter som gjør det lett å legge gode løyper også for disse nivåene. Kort sagt et variert nærterreng som passer best til lokale løp og treninger.
Jeg trenger kanskje ikke si så mye om Børsåsen, her er nok kjennskapen til området, i alle fall som o-terreng, veldig stor. Så jeg tenker jeg heller kan komme med noen betraktninger om hvordan jeg som synfarer tolker terrenget og hvordan jeg avviker fra de som tidligere har kartlagt området. Mitt førsteinntrykk da jeg startet på arbeidet var i grunn hvor fin skogen generelt har blitt de siste fem årene! Veldig mye er nå hva jeg vil kategorisere som hvit skog, og veldig lite av sentrale og østlige Børsåsen kan betegnes som mellomgrønt. Sammenlignet med tidligere kart kommer antallet punktdetaljer til å reduseres betraktelig og det vil ikke lenger være noen grunn til å ta i bruk 1:7500 for andre enn enkelte veteranklasser. Men frykt ikke, kartet blir ikke detaljfritt. Jeg har valgt å ta med de største maurtuene også, så selv de lommekjente skal få besøke noen nye postdetaljer.
Å synfare denne sagnomsuste åsen er for det meste veldig morsomt, men byr på enkelte særegne problemstillinger som jeg har måttet prøve å løse på en konsekvent måte. Én av disse er å velge hvilke av sykkelstiene som skal tas med. Hvor tydelige må de være? Hvor korte og hvor tette på hverandre kan de være? Og hvor relevante er de egentlig for navigasjon og trasévalg? Dette er spørsmål jeg stiller meg når jeg vurderer hvilke jeg tegner inn og hvilke jeg ignorerer. Faller mi tolkning i smak hos løperne? Det vil våren vil vise, men bare Gud kan dømme meg.
Yngve Skogstad
